Nåtiden preges av et Papegøyokrati, der kommunikasjon i stor grad skjer uten egentlig dyp forståelse eller intensjon. Dette ekko-samfunnet drives av to hovedformer for etterligning:
1. Den Stokastiske Papegøyen (Teknologi uten forståelse)
Den Stokastiske Papegøyen er en metafor for store språkmodeller (KI-systemer).
Disse modellene genererer språk som virker realistisk og korrekt, men de mangler en faktisk forståelse av innholdet eller meningen. Betegnelsen "stokastisk" indikerer at de kun velger det neste ordet basert på statistiske sannsynligheter fra treningsdata. De etterligner språkmønstre uten innsikt eller bevissthet.
Resultatet er tekst som kan være sammenhengende, men som har begrensninger, som for eksempel å produsere feilinformasjon ("hallusinasjoner") fordi den kun baserer seg på sannsynlighet og ikke faktisk kunnskap. Det er viktig å være kritisk til informasjonen de produserer.
2. Kongepapegøyen (Menneskelig bevissthet uten aksept)
Kongepapegøyen (Regius psittacus) er en fiktiv art som representerer menneskets indre, reaktive kommunikasjon.
Denne arten, som er eksepsjonelt smart, har funnet sitt mest naturlige habitat i skyggelandet til de fleste individer og i tankenes tropiske regnskoger. Kongepapegøyen knytter ekstremt sterke bånd til sin eier (det moderne mennesket).
Dens kjennetegnende rop er "Det skulle og kunne vært annerledes". Dette er en form for smart, men repeterende kommunikasjon som signaliserer frustrasjon eller manglende aksept for den faktiske måten ting løses på. Mennesket risikerer å mate denne papegøyen med "kjeks eller andre biter".
Veien ut av Papegøyokratiet
For å unngå å være stolte, lydige eiere av Kongepapegøyen, må vi øve på utforskende bevisstgjøring. Vi må bli gode papegøye-passere som raust tåler våre egne utfordringer og aksepterer måten dagene faktisk løses.
Dette krever at vi skiller mellom:
* Teknologisk etterligning (Stokastisk, sannsynlighetsbasert uttrykk).
* Reaktiv etterligning (Kongen, gjentatt klaging uten løsning).
Målet er å fylle kommunikasjonen med intensjon, ikke bare repeterende ekko.
Mentalt malt bilde og kunstig intelligent fremstilt bilde:
Metaforen om Papegøyokratiet kan sees som en stor konserthall fylt med tusenvis av ekko. Hvert ekko er perfekt, identisk med den opprinnelige lyden, men i fravær av en aktiv kilde som synger med intensjon, er hallen fylt med støy – nydelig formidlet lyd, uten at noen egentlig bryr seg om hva den betyr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar